Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
224 DE STORE DIKTERE
hans verker. Enkelte av dem, særlig «Rudin» og «En adelig Rede» har
satt spor i Elsters egen diktning.
Elster levde i disse ungdomsår i en uklar gjæring, usikker på sig selv,
ubestemt i sine lengsler. Han følte sig nok preget av tidens idéer, sluttet
sig sterkt til Bjørnson og var begeistret for den litterære og politiske norsk-
hetskamp. Men sin egen plass i denne bevegelse fant han ikke, og om sin
egen gjerning var han uklar. Av denne uklarhet og usikkerhet er da også
hans dikteriske forsøk i høi grad preget. Han forsøkte sig først som
skuespilldikter, — han følte en sterk dragning til teatret, tenkte en tid
på å gå til scenen, men opgav det igjen, og hans nærmeste venn var skue-
spilleren Sigvard Gundersen. Hans første dikteriske forsøk var et saga-
drama «Fra Fjorden» (1860), som han innleverte til teatret, men igjen tok
tilbake. Med et annet skuespill-forsøk «Audun Hugleikson» gikk det ikke
bedre. Derimot kom et tredje stykke «Eystein Meyla» (1863) til opførelse,
men blev kjølig mottatt. Det er et skuespill om hans egen tvil og kamp, om
mistro til evner og kall, om en mann hvis natur henviser ham til et liv i
stillhet — «stor og sterk i Drømmen, liden og vek i Livet og Handling» —
som kastes. ut i store kamper og kåres til høvding uten å eie høvdingevnen.
Men ennu mere viser han sin usikkerhet i et dikt han skrev i begyn-
nelsen av sekstiårene og som aldri blev trykt, «Gauchoen», et dikt fra
Pampas sletter, fylt av tillært romantisk følelse, av estetisk svermeri, stillet
op — og her med forfatterens sympati — mot hverdagens grå liv. Fiendom-
melig er det å iaktta at en del av dette emne, men da under en ganske
annen betraktning, blev benyttet ved utformningen av slutningen av roma-
nen «Farlige Folk»... Efter det mislykkede forsøk på å bli student reiste
han i 1867 til Tyskland for å studere forstvidenskap. Da han i 1868 kom
hjem igjen, optok han sitt litterære arbeide, blev medarbeider i «Norsk
Folkeblad» og «Aftenbladet», i det siste som teaterkritiker fra 1869—71.
Han hadde stor mottagelighet for scenekunst, en fin kritisk opfatning, var
varm og begeistret når noe grep ham, og var særlig en stor beundrer av
Laura Gundersens kunst. Han fortsatte sine egne dikteriske forsøk, ennu
vaklende og usikker, men dog nu ad den rette vei — det var novellen som
drog ham. Han fulgte Bjørnsons retning og skrev bondenoveller eller for-
tellinger som lå nær inntil, og Bjørnsons stil har merket hans. Men de er
mørkere i klangen, og menneskeskildringen er av en annen art. I årene
1865—71 skriver han fortellingene «En Lægprædikant», «Hr. Kristjern»,
«Indvigsel», «Kjeld Horge», «Trodals-Rachel» og «En Korsgang».
Helt vellykket er ingen av disse. Eiendommelig og interessant, men
overmåte usikkert skrevet er «Hr. Kristjern», fortellingen om en mislykket
patriot og norskhetssvermer, en idealist som ingen vei finner i livet og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
