Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
222 DE STORE DIKTERE
Gjennem usikkerhet og tvil vant han frem til sterk livstillit. Det var
en tid i hans liv hvor virkeligheten holdt på å gli fra ham, og han var
nær ved å fortape sig i en handlingsløs estetikk, en livsfjernhet ikke langt
fra den som har makten over redaktør Horst i «En fremmed Fugl». Til
lykke for hans utvikling grep virkeligheten inn i hans liv og gav det nytt
innhold, nye mål og derved hans kunstfølelse ny fylde og styrke. Alt det
blivende i hans diktning er skrevet efter at han hadde giftet sig og tatt
bopel som forstmann i Trondheim.
Uten å være religiøs i vanlig betydning, for ikke å tale om kirkelig,
eide han stor mottagelighet også her. Han hadde under sin opvekst iakttatt
pietismen på meget nært hold og visste hvor den kunde merke dype og
alvorlige sinn. Han kan spotte over prestene, han kan vise et sinns lykke-
lige utvikling fra snevre religiøse forestillinger til friere, men det hører
ikke til den befrielseskamp han skildrer, at den fører ut av den religiøse
følelse. Han viser kraften hos den gamle fritenker og rasjonalist Holt i
«Farlige Folk», han dør som den ærlige mann han har levd. Det har hans
fulle beundring. Men heller ikke det alvorlig religiøst bevegede sinn savner
hans sympati. Det er alvor og ærlighet han søker. Hans etiske følelse var
sterk og enkel, så fjernt han var fra å dømme, er det en renhet i hans
moralske fornemmelser, og også en skyhet, og krav om alvor og selvbehers-
kelse her også. Hans livsyurdering er preget av en tro på våre gjerningers
gjengjeldelse, en nemesisfølelse som var blitt styrket ved lesning av Turgen-
jevs og Meir Goldschmidts diktning, men som fremfor alt hadde sitt ut-
spring fra en personlig livsfølelse. Han hadde mottatt sterke inntrykk av
Kierkegaard, særlig av hans etikk, mindre av hans religiøse lære, som han
var for enkel, naturlig og sund til å slutte sig til. Hele hans menneske-
opfatning er preget av alvor, han eide ikke letthet, hverken i sinn eller
talent, og hans utvikling var langsom både som menneske og som kunstner.
Gjennem en rekke ungdomsår er han famlende og uviss, usikker på sig selv
og sitt kall, ofte stansende i mismot, og denne usikkerhet preger lenge
hans diktning. Men som sin egen utvikling bygger han også op sin dikt-
ning i stort alvor og innefra. Da han var nådd helt frem og hans utvikling
var tilendebragt, døde han.
Hans naturfølelse var av en sjelden styrke og inderlighet. Det er ikke
bare glede over naturen og dens skiftende stemninger, det er like meget
iakttagelse av mennesket i naturen, følelsen av hvordan den bestemmer
menneskesinnets stemninger, naturpreger utviklingen. I «For Idé og Vir-
kelighet» skrev han en eiendommelig liten avhandling om dette emne, «Om
Modsætningen mellem det vestlige og østlige Norge» (1872), — om hvordan
naturomgivelsene gjennem slektledd blir medbestemmende i utviklingen av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
