Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ALEXANDER ÅL KIELLAND 217
tys Formynder» (1887). «Tre Par» er en lett og lystig spøk om ekteskapet,
hvor forfatteren står og vipper i sin sympati mellem kvinnesaken og den nye
bohemfarvede opfatning av erotikken. «Bettys Formynder», som hadde
adskillig teaterlykke, er en spøk om venstrekvinnen, den politisk begeist-
rede fremskrittsdame, og vakte forargelse fordi det blev opfattet som et
angrep på kvinnesaken. Begge stykker er ganske morsomme, men tynne i
menneskeskildringen. Fastere, og langt kraftigere, tett og dramatisk op-
bygget er «Professoren» (1888), Kiellands beste skuespill. Det er et angrep
på den forbenede, selvgode universitetsprofessor, naturligvis en begeistret
tilhenger av antikken — den tydelige modell var professor Monrad — som
våker over samfundets moral og søker å kvele ethvert tegn på nytt liv.
Skuespillet søker bare angrepet, det er ingen dybde i menneskeskildringen,
personene er risset op, men med kraft. — Det er meget i dette klare an-
grepsskuespill som viser fremover mot Gunnar Heibergs satiriske kome-
dier, — i dets knappe stil, dets frihet for all overflødighet i replikk, og i
den måte hvorpå handlingen og fremstillingen av menneskene uavkortet
tjener satiren.
I 1891 kom Kiellands siste roman «Jacob» — sterk og hvass i sin
menneskeskildring, men uten den forløsende munterhet i beretningen.
Kielland hadde slitt med denne bok, ofte i stort mismot, og det merkes,
den er skrevet uten sann fortellerglede, innfallene kommer ikke lenger
så umiddelbart som før. Men derfor er «Jacob» så visst ingen dårlig eller
forfeilet bok. Dens karaktertegning av bondegutten som kaster sig over
det gamle samfund og fortærer det med sin umettelige appetitt, er for-
trinlig, men mere redegjørende enn umiddelbart fremstillet. Tørres er
husmannsgutt, opdradd i fattigdom, han har intet av bondens kultur og
tradisjon, som Kielland var den første til å forstå og vurdere. Han er
opkomlingen fra landet med et fortærende begjær, han går ut i verden
syngende sin stubb — «Guld og Jenter, Jenter og Guld, — han sang høit og
trampende til, skjønt han ikke kunde synge.» Kielland har bare avsky for
denne bondegutt, og det har gjort skildringen litt hård og stiv. Men han
har kjent hans vesen og alle dets ytringsformer, all hans dragen til byens
flitter og stas og reelle gleder — jenter og gull —. Og Tørres vinner alt
hans hjerte begjærer og ender naturligvis på tinget, hvor denne streber og
kassetyv, denne gemene altsluker — «runden af Folkets egen Rod» —
erklærer at «han var ikke kommen længer end til Barnetroens ydmyge
Grund, og han vilde bede Gud om, at han aldrig maatte komme længer.»
Og da Tørres er blitt ridder av St. Olavsordenen, kommer Kiellands per-
sonlige utbrudd — romanens hånlige «moral»:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
