Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
198 DE STORE DIKTERE
Alexander L. Kielland. Da Alexander Kielland hadde lest Jonas Lies
roman «Familien paa Gilje», skrev han om den at han fant den «god,
men usigeligt ubetydelig; havde han bare havt Mod til at vise sine ædende,
forsumpede Embedsmænd som de nuværendes Fædre, saa var det blevet
en Bog, nu er det en nydelig Roman om ingenting.»
Det er ikke alene ganske uriktig og misforstått, det er en av de få
ganger — kanskje den eneste — man kan gripe Kielland i å si noe vit-
terlig dumt. Han har slett ikke skjønt det minste av Lies bok. Men hans
dom — så ukunstnerisk og sneversynt den enn er — henger nøie sammen
med Kiellands opfatning av hvad det var det vesentlige i all diktning.
Mere ensidig og utpreget enn noen annen norsk dikter søkte han å gjøre
«nytte» med sin diktning, skrev for angrepets og tendensens skyld, for å
tjene den gode sak, kampen for fremskrittet mot alt som fordom het.
Ingen annen kunst enn tendenskunsten har noen virkelig verdi for ham,
og det vilde for ham være et latterlig barneverk å sette sig ned og for-
telle en historie bare for menneskeskildringens skyld. At man også derved
— og stundom bedre enn gjennem tendensdiktningen — kunde tjene den
samme utvikling, falt ham ikke inn. På den annen side var han alltid
stor nok kunstner til å vite at tendensen var ikke nok, at den måtte bæres
av kunsten i boken, løftes av den, skulde hensikten nåes. Tendensen må
fremmes gjennem den kunstneriske fremstilling av livsskjebner, av mil-
jøet, av naturen. Han var uendelig langt fra den opfatning som en kort
tid blev hevdet av norske naturalister, at når en ting bare blev tydelig
nok sagt, nevnt bent ut med sitt rette navn, så var alt i orden; Kielland
var dikter, poet, prosalyrikken kunde han også dyrke. Han eide den op-
rinnelige fortellerglede som er det bærende i all god romankunst, hen-
givelse i utformingen og ikke bare av angrepet og satiren, men like meget
av stemningen og lyrikken. Og han var en kresen kunstner, en omhyggelig
dyrker av sin fine, åpne og klare stil, en elsker av ordet. Men målet og
hensikten med alt han skriver, er tendensen, og den må være så klar at
alle forstår den, angrepet ført slik at det rammer og svir. Han dømmer
sine bøker efter den forargelse de vekker, — jo villere raseriet er, desto
sikrere er han på at boken har vært god. Han bekjenner sig helt og
holdent til «nyttepoesien». «At være en ærlig Tilhænger af Nyttepoesien,
det er min Stolthed,» skriver han til Edvard Brandes. Han er <«moralist»
i en grad som ingen norsk forfatter hadde vært det siden Holberg — og
like klar over sitt mål og sine virkemidler som Holberg var det. Som
Holberg vil også Kielland at hans diktning skal være «et Speil, som fore-
stiller menneskelige Feil saaledes, at den fornøier og underviser tillige.»
Kielland vilde ha lagt til at den også skulde forarge. Holbergs kunstneriske
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
