Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BJØRNSTJERNE BJØRNSON 173
det svakeste han har skrevet i ro-
manform, ikke fri for å være litt
ufrivillig komisk med sin helt
som røber sin plass som hoved-
person ved å gå på hendene.
Sedelighetskamp og politikk
hadde fylt Bjørnsons forfatter-
skap i mange år, og tanken på
hvordan slekten skulde bevare sig
sterk og sund er det bærende
problem helt frem til hans siste
dikterverk. Han var i full kraft
hvor det gjaldt kamp, den stadig
vekkende uro i folkets åndelige
liv. Men på hans diktning satte
årene sine tydelige spor. De skue-
spill han skrev i de første år av
det nye århundre, er alle dårlige,
matte, opkonstruerte og uinteres-
sante. Det er skuespillet «Labore-
mus» (1901) om forholdet mel-
lem den farlige sanselighet repre-
å Hotell Wagram i Paris, hvor Bjørnstjerne Bjørnson
sentert av «undinen» og det ska- døde. Det åpne vindu i 6. etasje hørte til Bjørnsons
leilighet.
pende arbeide. Det efterfulgtes
av «På Storhove» (1902) som i sin tankegang sluttet sig nær til det fore-
gående, men var ennu dårligere, uten overbevisende kraft, tomt morali-
serende. Langt betydeligere og kraftigere i sin virkning var det neste,
«Daglannet» (1904), dets innhold, sammenstøtet mellem ungdom og alder-
dom var personlig følt. Det er også et drama om arbeidet, og om strid
mellem mektige sinn som søker hver sine veier.
Det er i dette familiedrama glimt av humor og selvironi, av smil over
alle disse sterkttalende, larmende mennesker. Og i Bjørnsons siste skue-
spill, «Når den ny Vin blomstrer», hvor han ennu en gang var på høide
med sig selv, tok han det emne som lå gjemt i «Daglannet», familie-
komedien, og skapte et henrivende lystspill av det. Han hadde vært en
hjemmets forkynner hele sitt liv, dets forsvarer i tider av opløsning, han
hadde diktet dets sang, og nu avsluttet han i dets komedie. Men vel å
merke en komedie som også er dets forsvar — for det er de larmende,
utadvendte, støiende familiemedlemmer som holder på å glemme hjem-
mets verdi, som komedien går ut over. Det er et lystspill om familie-
sa ra: Saeed Sea
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
