- Project Runeberg -  Illustrert norsk litteraturhistorie / 4. De store diktere /
161

(1934-1935) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

BJØRNSTJERNE BJØRNSON 161

på mig, han skal og gjøre de gjerninger som jeg gjør, og han skal gjøre
større enn disse.» Det er som Bratt spør: «Hvor er den mirakelmagt du
har lovet dine troende?»

Bjørnson hadde gjennem lesning, særlig av franske verker, studert de
krefter i menneskesinnet som gav enkelte tilsynelatende kraft til å gjøre
mirakler. Han visste gjennem slike verker at de religiøst hysteriske og de
sjelelig abnorme kunde, som han uttrykker det, sitte inne med større evner
i en viss retning, fordi de mangler så meget i andre. Engang i slutten av
70-årene hadde han i tidsskriftet «Ude og Hjemme» skrevet en liten av-
handling om Gudbrandsdals-bonden «Vis-Knut», som tilsynelatende satt inne
med slike evner utover det vanlig menneskelige.

Presten Sang er en slik mann. Hans tro er ubetinget, uanfektelig, han
er helt uskyldig og bare godhet. Han gjør mirakler. Men for å nå underet
må de han ber for også tro. Derfor har han ikke kunnet helbrede sin
hustru Klara, hun har ikke hans tro. Og da han sammen med sine barn
vil slå en bønnekjede om hennes seng, møtes han med at barna har mistet
sin tro. Men selv dette kuer ham ikke, han svarer deres innvendinger med
ord, som ikke alene er de centrale i dette skuespill, men som kommer igjen
i annet stykke og binder deres idéinnhold sammen:

«Er det kristendommen som er umulig? eller er det menneskene som
ikke tør? — Om bare én turde — var det saa ikke tusen som turde? Og
saa følte jeg at jeg burde forsøke at være denne ene. Og det mener jeg
enhver skal forsøke. Ja uten det er han ingen troende. Ti tro, det er at
vite, at for troen er ingenting umulig — og saa vise den tro.»

Men hans tro får ikke sin opfyllelse. Hans bønn reiser Klara — men
bare til døden. Og tvilen, som aldri før har rørt ved ham, går i et sekund
gjennem hans hjerte, var hans makt bare en menneskelig makt som sprengte
livet? Og denne tvil, dette «eller» dreper ham.

For spørsmålet om «Over Ævne»s kunstneriske verdi er det ganske
likegyldig hvilket standpunkt man inntar til tanken i skuespillet, om man
deler Bjørnsons syn på underne og mener at man ut fra det kan felle
kristendommen. For enhver må dette skuespill bli et av vår litteraturs
ypperste og skjønneste verker, ved sin lyrikk og sin menneskeskildring og
sin mesterlige dramatiske bygning. Efter det første møte med Sang, som
er litt av en skuffelse, fordi blomstermonologen ikke er fri for å være
litt søtladen, vokser denne skikkelse til virkelig å være det usedvan-
lige Bjørnson har tenkt sig. Man tror helt og ubetinget på den makt
som skal ligge i hans personlighet. Og kanskje ennu finere og dypere
som sjeleskildring er Klara og barna, og det øker skuespillets inten-
sitet og menneskeskildringens overbevisende kraft at man så levende

11 — IV.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:18:32 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/elster/4/0163.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free