Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BJØRNSTJERNE BJØRNSON 131
har mottatt inntrykk, det avgjørende er hvorledes han formet og personlig-
gjorde det. Bjørnson vilde hverken skrive i sagastil eller i eventyrstil. Han
vilde fortelle ut av sin natur, ikke slik at det blev efterligning, men slik at
alle skulde føle at den som her fortalte, var av samme folk som hine der
i norrøna-tiden fortalte sine ættehistorier. Det var for ham det avgjørende
å gi det sanne og klare uttrykk for for-
tellerevnen idag, folke-fortellerevnen ut-
løst i ham som dikter, så skulde slekt-
skapsfølelsen mellem denne og hine ti-
ders beretninger og eventyr åpenbare sig
selv. Det er det felles, det stammepre-
gede, som Bjørnson understreker i sin
stil, det er hans litterære forbindelse mel-
lem saga og eventyr. Han fremhever sin
egen fortellereiendommelighet og derved
sin egen naturbegavelses slektskap med
sagaen.
Når denne stil i bondefortellingene
er av et så sterkt norsk preg, at man kan
si at den er av samme art som sagaens og
eventyrets, tross alt som skiller, kommer
det naturligvis også av at selve stoffet,
fortellingenes innhold, er beslektet. Stilen
er her som i sagaen et naturlig produkt Hartvig Marcus Lassen, f. i Bergen 9. aug.
av innholdet, av beretningens art og men- eu
neskeskildringen. Man kan også fremheve de store forskjelligheter, — det
lyriske hos Bjørnson, det følsomme og optimistiske som er sagaens og
eventyrets strenge fortellerkunst så fremmed. Men det er ikke nok til å
endre at det vesentlige, stilens rytme, selve tonen og klangen er så felles
som det er mulig med så stor tidsavstand. Selve folket var jo endret, dets
liv og seder, og dets fortellermåte dermed. Det avgjørende er at de yp-
perste av bondefortellingene gir et kunstnerisk uttrykk for folkets følemåte,
for dets psykologi og dets fortellerevne på samme måte som i hin eldre
tids litteratur.
Det er i Bjørnsons beste bondefortellinger den samme fremadskridende,
episk-dramatiske kraft som i sagaene og eventyret. De stiger i store steg
fra den ene handlingsmettede scene til den annen. I de enkelte scener
åpenbares hovedpersonenes egenskaper sig i handling. Hvor han, som stun-
dom i «Arne», lar det komme an på refleksjoner, eftertanke, svikter ikke
alene stilen, men også sannferdigheten i skildringen, det blir Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
