Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HENRIK IBSEN 111
Henrik Ibsen i Oslo. Fotografert av student C. Størmer.
leve for den opgave å opdra lille Eyolf til geni — den stakkars vanføre
gutten som han alltid har forsømt og aldri vil ha for øie fordi hans krøp-
lingkropp minner ham om en svak stund. Og da barnet dør og det eneste
minne som er igjen er en krykke som flyter, står Almers avslørt i sitt
selvbedrag, tom, uten livsinnhold. Men Almers er et langt finere og føl-
sommere sinn enn Hjalmar Ekdal, det er utvilsomt Ibsens mening at han
og Rita skal kunne gjennemgå en forvandling og finne en sonende og
opofrende livsopgave.
Det skjønneste i dramaet er diktningen om Almers og Asta. Hvert
ord de to imellem har sin hemmelige underklang. Det er for dem begge
det egentlige livsinnhold — og her ser man avstanden fra Almers til Ekdal
— det var utenkelig at den siste kunde ha et så verdifullt livsinnhold.
Dette søskenforhold som intet søskenforhold er, og hvori erotikken gløder
hemmelig, er skildret gjennem vare og antydende midler. I to ganske små
scener aner vi flammen — hvor Åsta gir Almers vannliljene og hvor hun
tilstår at hun flykter for sig selv...
Stivnet, men allikevel dypt og merkelig er «John Gabriel Borkman»
(1896), det symbolske dikt om bergmannssønnen og bankmannen som
hadde hørt malmen synge og ofret alt i livet for å vinne den ut, brøt
loven og blev rammet og stanset midt i sin gjerning. Hvor dypt poetisk
han ennu kunde finne symbolske uttrykk for sine tanker og samle et
dramas hovedidé i en eneste replikk, viser Borkmans ord til Frida:
Borkman. — — Dernede synger malmen.
Frida. Ja så — synger den?
Borkman (nikker). Når den blir løsnet. Hammerslagene, som løsner den, — det er mid-
natsklokken, som slår, og gør den fri. Derfor synger malmen — af glæde — på sin vis.
Frida. Hvorfor gør den det, herr Borkman?
Borkman. Den vil op i dagens lys og tjene menneskene.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
