Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
84 DE STORE DIKTERE
nem. Men dette er allikevel helligdommen i hans liv og han krenker
den ikke, han flykter, men han smusser den ikke til. Derfor kan hun
bevare hans billede ukrenket og usvekket og derfor kan han i den høieste
nød rope: «nei, denne gang / tvers igjennem, var vejen aldrig så trang!»
Det lå i den romantiske livsopfatning og i dens kunstkrav at Peer Gynt
skulde reddes, han skulde hverken gå under for bøigen eller gå i støpe-
skjeen; han skulde frelses ved forbønn. Denne forbønnstanke som er like
så gammel i litteraturen som kristendommen, stammer i moderne diktning
fra Goethes «Faust», hvor den dog spiller en helt annen rolle enn i «Peer
Gynt». Margrethe kan gå i forbønn for Faust fordi denne ved sitt liv, sin
evige higen, alt har fortjent forbønnen. Nærmere «Peer Gynt» står for-
bønnstanken i Paludan-Millers dikt «Adam Homo», hvor det intet annet er
enn Almas forbønn som redder Adam, som dog må gjennem skjærsilden,
hvis lidelse Alma er villig til å dele med ham.. For diktets idé, eller om
man vil, for Vårherre er altså Solveigs forbønn nok. Men for å redde Peer
fra å komme i støpeskjeen, må det være noe særpreget ved ham som person-
lighet, der kan begrunne Solveigs forbønn — det samme som redder ham
i vår sympati og interesse. Ikke Solveigs bønn, ikke den alene, kan redde
Peer Gynt fra å gå over i massen. Adam Homos frelse er et trosspørsmål,
nesten et teologisk spørsmål. Men Peer Gynt eier selv egenskaper, og særlig
en egenskap, som, om den hverken er stor eller edel, nettop er individuell
nok til at vi synes det er rettferdig at han ikke går over i vrakgods-kassen.
Det er ikke alene at han rent dikterisk, som hovedperson i et stort drama-
tisk dikt alltid fengsler oss ved sin ustyrlige fantasi, som fordi den aldri
brukes samlet, løper ut i fantasteri; men rent menneskelig reddes han for
vår sympati ved at han også eier ironisk fantasi. Det er en egenskap som
særpreger ham, drar ham ut av massen og tåken. Gjennem alt fantasteri
og all løgn og forbannet dikt, trenger hans egen ironiske fantasi, han ser
sig selv. Gjennem alle sine syner stiller han sig i avgjørende stunder ironisk
erkjennende til sig selv. Sterkest kommer det frem i femte akt, og den
dypeste, frelsende replikk er denne:
Så usigelig fattig kan en sjæl da gå
tilbage til intet i det tågede grå.
Du dejlige jord, vær ikke vred,
at jeg tramped dit græs til ingen nytte.
Du dejlige sol, du har sløset med
dine lysende stænk i en folketom hytte.
Der sad ingen derinde at varme og stemme; —
ejeren, siger de, var aldrig hjemme.
Dejlige sol og dejlige jord,
I var dumme, at I bar og lyste for min mor.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
