Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
82 DE STORE DIKTERE
måtte være den tilfeldig handlende; Brand var den lidenskapelige og li-
dende, motsetningen måtte finnes hos den lunkne og den som alltid vek
unda lidelsen. Brand er den som konsekvent forfølger sin idé i handling,
motsetningen den som taper sig selv og blir idéløs i drømmer og fantasier.
Det er Brand mot Peer Gynt.
«Peer Gynt» skrev Ibsen sommeren 1867 på Ischia. Den hete sydlands-
sommer brant i hans blod, hans lykkelige fjernhet fra hjemlandet, den be-
friende følelse av å ha veltet sin patos og hellige vrede over i «Brand», gav
hans sinn en letthet og frihet, hans vidd og spott glimtet og boblet, hans
fantasi skjøt lynsnar flukt, hans dikteriske mot steg til dristighet, han våget
det ypperste, det høieste, det ytterste av sine evner. Og han var ikke redd
for den lystige spøk, for den løsslopne vittighet, den slagferdige brander.
Aldri, hverken før eller senere, følte han sig så rik, så overmodig, nesten
ung, så full av innfall, på den sikre side som mesteren der torde våge hvad
han vilde, trygg på seiren.
Det typiske norske i satiren i «Peer Gynt» åpenbarer sig i visse karak-
terdrag hos hovedpersonen, i det stadig stemningsskiftende hos ham, i
kastet i sinnet, i det fantasiurolige. Han handler ikke viljebestemt, men
snubler op i handlinger, som bruderovet, og han kan aldri gjennemføre
dem. Midt i handlingen tar fantasteriet makten over ham. Han er modig
til et slagsmål, men feig i sitt indre, feig i beslutning; og hvor alvoret møter
ham, går han utenom. Han kan begå usselheter og skjendigheter, men
søker alltid å bøte på det med små halvgode tiltak. Han fortaper sig i
løgn, men søker alltid å nå bort i et eller annet gammelt sannhetsord som
kan hjelpe ham. Han er så gudsforlatt en skjelm som noen, men tror alltid
på Gud. Alle disse egenskaper så Ibsen som typisk norske, da han utformet
det almengyldige billede av fantasten Peer Gynt.
Peer Gynt synes fortapt til å gå under i det grå. Han synes dømt til å
kveles av bøigen — «ikke dødt! Ikke levende. Slimet, tåget»; — fordi han
alltid vil gå utenom, synes han bestemt til selv å gå under i det vikende
grå. Men han reddes fra undergangen i det tåkete intet:
Peer Gynt: Skal du berge mig, jente, så gjør det snart!
Glan ikke ned for dig, lud og bøjet. —
Spændebogen! Kyl ham den bent i øjet.
Og Solveig berger ham — «han var for stærk. Der stod kvinder bag
ham.»
Denne gang reddes han, men ikke slik at frelsen gir alvor i hans sinn.
Igjen skal han møte sin dom, å forsvinne i intet; han skal i støpeskjeen, han
har aldri våget å være sig selv og torde ikke bli troll, sig selv nok. Han har
forfusket sitt liv slik at det er blitt pregløst, derfor skal han smeltes om.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
