Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - «MAUD» - II.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
litt tobakk eller te til gjengjeld — fikk han ingen
ting var han like fornøid for det, tilsynelatende da.
Men regelen var: gav de noe bort, ventet de å få noe
igjen. Det er jo et fenomen som ikke bare gjør sig
gjeldende her oppe.
Når vi forlot en boplass var som regel
avskjedshilsenen: «Kom igjen når du vil. Mitt hus er ditt
hus,» og at ikke dette var bare tomme talemåter,
det fikk vi sanne mer enn én gang, da vi på
hjemveien passerte de samme boplasser, og traff de
samme mennesker igjen.
Roald Amundsens navn er kjent over hele
Sibiriakysten, og her som alle andre steder i verden
har det en god klang. De sa ofte der oppe ved Ajon
hvor «Maud» lå, at det var en høiere styrelse, som
hadde sendt ham til dem for at de ikke skulde
omkomme. Helt nede ifra Kolyma kom de op med
syke og sårede for å få dem pleiet og eftersett
ombord.
Men tilbake til leiren ved Nord Kap. Vi tok inn
hos den ene av handelsmennene, russeren
Alexander Kisk. Her fikk vi først og fremst bekreftet
nyheten vi tidligere hadde hørt: Verdenskrigen var
slutt høsten 1918, og likeledes at der hadde funnet
sted store omveltninger i Europa. Bedre sent enn
aldri — disse nyheter fikk vi altså ca. halvannet år
efterat begivenhetene hadde funnet sted. Kisk
bebodde det ene hus. På den ene side av dette hadde
han satt op et veldig telt, hvor han hadde sitt
varelager. Her fikk vi sette fra oss våre to sleder
og hvad bedre var, hundene fikk også lov til å
ligge der.
Selve huset bestod av et eneste rum med faste
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
